Forresten. Det hadde vært kjekt med en “subscribe to comments”-knapp. Da husker jeg hvor jeg har diskusjoner på gang

Men på den annen side kommer jeg på noen saker som kanskje kan ha endret holdninger motsatt vei, f.eks. da Kjell Magne Bondevik og senere Odd Einar Dørum stod frem og fortalte om sine psykiske problemer.

Hvorvidt det er sosialt akseptert å være psykisk syk eller ikke, beror på hvem man spør. Politikere og medier som er håpløse i sine fremstillinger finnes jo på flere områder. Mange har helt klart holdninger som tilhører historiebøkene (og bare der; som skrekkeksempel), men jeg vil ikke kalle dette for folkemeningen. Eller er det bare jeg som ved tilfeldigheter har møtt uforholdsmessig mange med skikkelige holdninger på området? Har du link til noe relevant forskning?

og når det er sånne bilder som dette litt ned på sida her som er illustrasjoner på saker om psykisk helse, da er det langt igjen. http://www.dagbladet.no/2009/02/10/nyheter/innenriks/ungdom/psykisk_helse/4737434/

Og byråd for velferd- og sosiale tjenester i Oslo, Sylvia Listhaug, sier sånt som dette i avisene: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article406787.ece
Takk for den, Sylvia. Jeg har fordommer om FrP-folk, men jeg sier dem ikke i avisa som ett faktum.

ok, fant ingen artikler med folk som står fram som psykisk syke. Det er mulig de finnes bare i papirutgavene. Uansett. Det er ikke akkurat sosialt akseptert å være psykisk syk.

Du refererer til en artikkel på tv2nyhetene.no. Den har heller ingen referanser, det er jo en fyr med fin tittel som sier noe, og så er det kjørt gjennom tabloid-filteret. (OK, nå høres jeg veldig kritisk ut, men påstanden din er jo fortsatt ikke begrunnet av noe annet enn en fyr som sier noe til tv2. “En referanse” er en henvisning til en etterprøvbar forskningsrapport. /være vanskelig.)

Og den artikkelen du linker til på vg.no er jo ganske teit. Dersom det ikke er stigmatisert å gå til behandling for psykiske problemer, hvorfor oppfattes det slik? Og hvis det ikke er sett ned på å være psykisk syk, hvorfor får folk beskjed om å “ta seg sammen”?

Men, takk for at du tar tak i dette. Jeg tror du har mange gode poeng. Jeg er enig i at det er for få lærere per elev, og at det er viktig med endring av holdninger. Litt av problemet med å endre holdninger, er at det veldig lett å bli plassert i kategorien “offer” med en gang man prøver å stå fram med psykiske problemer. (Ta en kjapp titt på avisartikler som omhandler “jeg har psykiske problemer”-temaet. Det skjer ofte at personen(e) blir framstilt som noen man skal synes “synd på”. Dette er vel like mye journalister som redaksjoner sin feil. Jeg skal se om jeg finner noen så får du se.)

Først: Jeg skrev feil da jeg skrev at mobbingen gikk ned med 30 prosent under Bondevik II. Den gikk nemlig ned med 75 prosent(!). Nå har den steget med 70 prosent. Sjekk linken: http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/article2809009.ece. Bondevik II brukte mye ressurser på arbeid mot mobbing.

Når det gjelder lærerrollen, er jeg enig i at mange lærere ikke ser problemene. Dette er også min erfaring. Det skyldes nok rett og slett menneskelig svikt hos de aktuelle lærerne. Man kan ikke “vedta” at alle lærere skal se alle problemer. Men jeg er sikker på at færre elever pr. lærer vil ha en positiv effekt, selv om det nok ikke er noe “vidundermiddel”.

Når det gjelder terskelen for å oppsøke hjelp, er min (ikke-personlige) erfaring at dette kan henge sammen med at det er vanskelig å snappe opp symptomer, og at det er vanskelig å vedkjenne for seg selv at man er psykisk syk selv om man merker symptomene. Dette kan nok henge sammen med holdninger i samfunnet som sier at det er unormalt å oppsøke hjelp for psykisk sykdom, mens det er helt normalt å dra til legevakten med en brukket hånd. Før kunne selv skolevesenet gi direkte eller indirekte beskjed om at ens psykiske sykdom gjorde en unormal, at det var ens egen feil og at man selv måtte hanskes med dette. De fleste har kommet et stykke siden den gang, men det er mye som henger igjen.

Holdningene til psykisk helse må endres. Dette er et område hvor jeg faktisk tror det funker med holdningskampanjer. Og så tror jeg det funker at kjente personer står frem med sine (tidligere) psykiske plager/lidelser. Jeg tror nok ikke holdninger vil endres over natten på dette området. Men vi beveger oss ihvertfall i riktig retning.

Terskelen for å oppsøke hjelp kan også bli mindre ved at det er nok “flinke folk” i nærheten av ungdommen (eller andre som måtte trenge hjelp). Dette er et spørsmål om systemendring, pengebruk og tilfeldigheter (”flinke folk” vokser ikke på trær). Mye kan gjøres med større og sterkere kommuner med flere oppgaver og mer ressurser (jf. kommunereformen som det refereres til).

Dette var noen momenter fra min side. Jeg er ikke fagperson, men baserer meg på mitt møte med skolevesenet og mitt forhold til psykisk helse. Jeg vil nødig være bombastisk, kom gjerne med flere kommentarer. Mitt hovedanliggende er egentlig bare å belyse dette emnet og få det høyere opp på prioriteringslisten.