Større og sterkere kommuner gir mer velferd og demokrati
Norsk offentlig sektor skriker etter fornyelse. Dette er gammelt nytt. Velferdssamfunnet må reformeres hvis vi skal kombinere et akseptabelt velferds- og skattenivå med demokrati- og distriktsvennlig politikk. På denne bakgrunn er det urovekkende og underlig at mange motsetter seg færre og sterkere kommuner. Dette vil nemlig gi mange gevinster.
Dagens kommunekart ble i all hovedsak tegnet tidlig på 1960-tallet. Siden den gang har mulighetene innen transport og kommunikasjon endret seg dramatisk. Kommunestrukturen står heller ikke i samsvar med dagens bo-, arbeidsmarked- og serviceområder. Samtidig har kravene som stilles til det offentlige tjenestetilbudet økt i takt med tilbudets omfang. Mange av dagens kommuner har store problemer med å ta helhetlige grep innen områder som næringsutvikling, miljøpolitikk, arealdisponering og ikke minst helse og omsorg – for å nevne noe. I tillegg har små kommuner ofte problemer med å trekke til seg tilstrekkelig med kvalifisert arbeidskraft.
Et illustrerende eksempel er regjeringens såkalte samhandlingsreform. Mens over halvparten av våre 430 kommuner har under 5.000 innbyggere, mener blant andre samfunnsøkonomiprofessor Jørn Rattstø ved NTNU at kommunene trenger minst 20.000 innbyggere for å kunne gjennomføre reformen. Tanken bak samhandlingsreformen er god, da flere vil få tilgang til helsetjenester der de bor. Men dersom denne positive utviklingen skal fortsette – og omfatte hele landet – må kommunekartet tegnes på nytt.
Det voksende gapet mellom den eksisterende kommunestrukturen og en dynamisk samfunnsutvikling er dessuten en viktig årsak til at det lokale selvstyret forvitrer og taper terreng i forhold til statlig overstyring. Dette er en uønsket og alvorlig utvikling. Behovet for lokale tilpasninger og ulike prioriteringer er stort. Dette kan en bare finne ut av i en demokratisk samtale i hvert enkelt lokalsamfunn. De beste avgjørelsene blir tatt der en vet hvor skoen trykker. Derfor må flere oppgaver flyttes ned til lokaldemokratiet sammen med mer makt og midler. Dette forutsetter færre kommuner.
Mange kommuner har riktignok forsøkt å bøte på problemet gjennom interkommunalt samarbeid (IKS), noe som isolert sett kan fungere bra. Problemet med IKS er at en imidlertid ikke lenger kan holde den enkelte kommune ansvarlig gjennom demokratiske valg. Maktstrukturen blir så uoversiktlig at det er vanskelig å se hvem som egentlig har det demokratiske ansvaret. Også dette er ødeleggende for demokratiet i kommunenorge.
Bare færre og sterkere kommuner vil kunne sørge for et sterkt lokaldemokrati og mer kompetanse knyttet til hver enkelt kommune. Dette vil i tillegg effektivisere offentlig sektor. Tall fra SSB viser at en halvering av dagens antall kommuner vil medføre at samfunnet sparer ca. 2,7 milliarder kroner hvert enester år. Går man enda lenger, og reduserer antallet kommuner til 90, vil de årlige besparelsene ligge på ca. 4,1 milliarder.
Venstre mener Stortinget bør sette et måltall på hvor mange kommuner vi bør ha. Vi vil ikke sette et minstemål når det gjelder antall innbyggere pr. kommune, ettersom Norge er altfor geografisk og demografisk variert til at dette vil være forsvarlig.
Når Stortinget setter et mål om antall kommuner, skal kommunene selv få tegne de nye kommunegrensene. Med de rette incentivene vil dette kunne gå av seg selv. Og hvis hele reformen settes i fare fordi noen kommuner ikke vil være med, er det ikke urimelig å mene at vårt folkevalgte Storting, som har det grunnlovsmessige ansvaret for å styre de offentlige inntektene og tjenesteproduksjonen, skal kunne avgjøre hvordan Norge skal administreres. Dette vil ikke være “tvang” i Venstres øyne. Og det vil dessuten være en siste utvei, som benyttes dersom noen få kommuner stiller seg på bakbena i forhold til resten av landet.
I den nye kommunehverdagen vil kommunene få mye mer lokal frihet. Blant annet vil Venstre redusere øremerking av statlige overføringer til et minimum, og kreve at nye oppgaver alltid skal fullfinansieres gjennom økte overføringer fra staten. Venstre vil gi de nye kommunene større ansvar for lokalsykehus, folkehelse/forebygging, rehabilitering, rusomsorg, psykisk helse, kultur, miljø, kriminalomsorg, trygghet og beredskap. Venstre vil øke kommunenes del av den offentlige tjenesteproduksjonen fra 40 til 50 prosent. Først da får vi et velfungerende lokaldemokrati i et bærekraftig velferdssamfunn.
Siste kommentarer