Rusavhengighet er et slikt problem. Mennesker som tigger til tross for rettigheter i velferdssamfunnet er som regel avhengige av narkotika. Selv om det stadig blir flere narkotikaavhengige, har det blitt færre behandlingsplasser denne regjeringsperioden. Rundt 4.500 mennesker står nå i behandlingskø. Det er tvingende nødvendig med strakstiltak. Blant annet bør det opprettes et tilstrekkelig stort akuttilbud og innføres garanti på behandlingsplass innen 24 timer etter akuttavrusning, slik som i Stockholm. Dette er en viktig sak for Venstre. En slik sosialpolitisk satsning vil også kunne redusere nyrekrutteringen ved at smuglere og selgere merker at det illegale narkotikamarkedet blir mindre lukrativt.

Sammenhengen mellom tigging og organisert kriminalitet fremtrer på forskjellige måter. I den forbindelse kunne vi nylig lese at Senterpartiet vil avslutte Schengen-avtalen og gjeninnføre passkontroll ved riksgrensen, etter sigende for å forhindre ”fri flyt av rumenere og andre kriminelle EU-borgere”.

Jeg kan vanskelig se at tiggingens underliggende problemer kan løses med stigmatiserende kollektivisme rettet mot land som ikke engang deltar i Schengen-samarbeidet. Jeg tror heller ikke det hjelper med en politisk rekkevidde som stopper ved Svinesund. Derimot har jeg stor tro på EUs politi- og strafferettssamarbeid, som bekjemper grenseoverskridende kriminalitet.

Det må også tas i betraktning at EUs fire friheter har sikret fred mellom europeiske land og løftet mange millioner mennesker ut av fattigdom, spesielt i Øst-Europa. Slikt blir det mindre tigging av. I så måte er Senterpartiets motstand mot dette internasjonale samarbeidet en ”ute av syne, ute av sinn”-politikk på lik linje med et eventuelt forbud mot tigging.

Forbudslinjen representeres først og fremst av FrP. KrF vurderer et forbud. Også sterke krefter i Høyre ønsker å børste støv av den gamle løsgjengerloven. Ifølge Erling Lae signaliserer opphevelsen av denne at Stortinget har ”gitt opp tiggerne”, samtidig som tigging ”opphøyes til en rettighet”.

Vi lever i et velferdssamfunn som aldri skal akseptere tigging som noen substitutt for mennesker som ikke nås av velferdsordningene. Samtidig lever vi også i et liberalt demokrati der ethvert menneske som befinner seg i en nødssituasjon skal ha rett til å be andre mennesker om ellers lovlig hjelp til livsopphold, uansett hvor nedverdigende det måtte være.

Et forbud mot tigging vil isteden påby en politikerdefinert verdighet som rammer mennesker som benytter seg av den metoden de selv anser som best for å skaffe seg hjelpen de trenger. Det offentliges oppgave i denne sammenheng bør imidlertid begrenses til å sørge for at behovet for slik hjelp er minst mulig. Forbudslinjen er lettvint og lite løsningsorientert – og bryter med grunnleggende liberale verdier.

Tigging som ordensproblem kan løses med mer ressurser til politiet, som gjennom de kommunale politivedtektene kan gis hjemmel til å slå ned på aggressiv tigging. Men tigging er mest av alt et sosialt problem, eller rettere sagt et uttrykk for forskjellige sosiale problemer. Disse vil kunne gå under jorden og vokse ved et eventuelt tiggeforbud. Mange narkotikaavhengige vil for eksempel måtte ty til tyveri eller la seg utnytte som prostituerte.

Det siste vi trenger er justispolitikk som stikker hodene våre i sanden. Isteden trenger vi åpenhet og sosialpolitikk som tar problemene ved roten.

—

Dette er et resirkulert innlegg som stod på trykk i Dagbladet tidligere denne måneden. Siden den gang har denne saken stadig blitt mer aktuell. I dagens Dagblad hadde politimesteren i Vestfold politidistrikt en kronikk der hun advarte mot et tiggeforbud, og listet opp konkrete tiltak mot organisert kriminalitet. Nå går også Kirkens Bymisjon mot tiggefirbud.

Derfor er det viktig å forebygge, dømme skyldige og sørge for at ingen skal bli oppfattet som voldtektsforbrytere uten å være det. Dette får meg til å reagere på den nye § 229. Paragrafen har overskriften ”Voldtekt av barn under 14 år” – uten å omhandle voldtekt.

Bestemmelsen omhandler all seksuell omgang. Det betyr i prinsippet at en 14-åring som har seksuell omgang med sin 13 år gamle kjæreste – i full frivillighet for dem begge – kan bli dømt etter en voldtektsbestemmelse. Slik seksuell omgang er riktignok forbudt, men det er vitterlig ikke voldtekt.

Jeg ser ingen politisk eller rettsteknisk grunn til at § 229 skal være utformet slik. Tvert om bidrar dagens formulering til å utvanne betydningen av et veldig viktig ord.

All ulovlig og alvorlig seksuell omgang er ikke voldtekt. § 299 sender fullstendig feil signal, både til sakens parter og samfunnet for øvrig – ikke minst de som har blitt utsatt for virkelig voldtekt.