Dette er så dumt som det kan bli. Det er fristende å komme med enda verre karakteristikker om Gjelsvik selv. Mon det. Jeg vil isteden sakse fra et tidligere innlegg her på tredjevei.no, med tittelen “Har rusavhengige skyld i egen skjebne?”:

—

De aller fleste rusavhenigge har opplevd noe traumatisk som har gitt dem sterke psykiske lidelser. Mobbing, voldtekt og/eller vond oppvekst i hjemmet er ikke uvanlig. Det er snakk om psykiske lidelser som til enhver tid kverner på hjernen, og som kan gjøre det fristende med et lite “friminutt”.

Mange mener at rusavhengige har valgt tilværelsen som rusavhengig. Dette provoserer meg noe voldsomt. For hva er egentlig et “valg”? Og hvilke faktorer påvirker de “valgene” man tar?

Å bli rusavhengig kan vanskelig kalles et valg. Bildet er mye mer sammensatt enn som så. Rusavhengige flest har forferdelige historier å vise tilbake til. Man er et produkt av omgivelsene man er født og oppvokst i. Det gjelder oss alle. Man kan ikke klandre mennesker for noe en har hatt vanskeligheter med å påvirke.

Uansett: Dette spørsmålet er realpolitisk uinteressant. Alle syke mennesker skal få best mulig oppfølging fra helsevesenet – enten det er mennesker med lungekreft som følge av røyking, høyt blodtrykk som følge av usunt kosthold, akutte skader som følge av egen fyllekjøring eller rusavhengighet som følge av en forferdelig forhistorie. På denne bakgrunn er det trist at psykiatrien og rusomsorgen blir nedprioritert i forhold til andre deler av helsevesenet.

Spørsmålet om rusavhengige har valgt tilværelsen som rusavhengig – og svaret; nei – er imidlertid interessant når det gjelder holdninger i samfunnet. Økt forståelse for årsaksbildet bak rusavhengighet kan endre holdningene til mange som i dag mener rusavhengige flest har foretatt et aktivt valg. Dette kan igjen føre til større politisk prioritering.

I så måte er dette spørsmålet kanskje realpolitisk interessant likevel?

—

Jo flere som har et bevisst forhold til dette, desto flere vil behandle rusavhengige og andre mennesker som sliter på en verdig måte. Ifølge mange rusavhengige er det verste med denne tilværelsen å gang på gang bli sett ned på av andre mennesker. Et hyggelig blikk, en vennlig kommentar – og aller helst en samtale – kan være et stort lyspunkt som sørger for færre vonde tanker og mer motivasjon til å bli rusfri.

Dette er egentlig unødvendig å nevne. Selvfølgelig skal man behandle andre mennesker som det de er – mennesker. Hvis ikke kan man kvalifisere som asosialt rasshøl. Og det vil vel ingen være?

Les om rusomsorg her på tredjevei.no:
179 hvite kors foran Stortinget
Innfør behandlingsgaranti!
Narkotikamarkedet må bli mindre lukrativt
Behandling fremfor straff
Man kan ikke forby alt man ikke liker (om rusrelatert tigging)
En dårlig kombinasjon (om moralisme, systemsvikt og pengemangel i rusomsorgen)
Fire tiltak for en bedre rusomsorg
Hør på Charlie! (om ettervern)
Har rusavhengige skyld i egen skjebne?
Fjern LAR-aldersgrensen
Sats på psykisk helse!
Mer rusomsorg, mindre renovasjon
Flere og bedre sprøyterom
Heroin som medisin