Dagens kommunekart ble i all hovedsak tegnet tidlig på 1960-tallet. Siden den gang har mulighetene innen transport og kommunikasjon endret seg dramatisk. Kommunestrukturen står heller ikke i samsvar med dagens bo-, arbeidsmarked- og serviceområder. Samtidig har kravene som stilles til det offentlige tjenestetilbudet økt i takt med tilbudets omfang. Mange av dagens kommuner har store problemer med å ta helhetlige grep innen områder som næringsutvikling, miljøpolitikk, arealdisponering og ikke minst helse og omsorg – for å nevne noe. I tillegg har små kommuner ofte problemer med å trekke til seg tilstrekkelig med kvalifisert arbeidskraft.

Et illustrerende eksempel er regjeringens såkalte samhandlingsreform. Mens over halvparten av våre 430 kommuner har under 5.000 innbyggere, mener blant andre samfunnsøkonomiprofessor Jørn Rattstø ved NTNU at kommunene trenger minst 20.000 innbyggere for å kunne gjennomføre reformen. Tanken bak samhandlingsreformen er god, da flere vil få tilgang til helsetjenester der de bor. Men dersom denne positive utviklingen skal fortsette – og omfatte hele landet – må kommunekartet tegnes på nytt.

Det voksende gapet mellom den eksisterende kommunestrukturen og en dynamisk samfunnsutvikling er dessuten en viktig årsak til at det lokale selvstyret forvitrer og taper terreng i forhold til statlig overstyring. Dette er en uønsket og alvorlig utvikling. Behovet for lokale tilpasninger og ulike prioriteringer er stort. Dette kan en bare finne ut av i en demokratisk samtale i hvert enkelt lokalsamfunn. De beste avgjørelsene blir tatt der en vet hvor skoen trykker. Derfor må flere oppgaver flyttes ned til lokaldemokratiet sammen med mer makt og midler. Dette forutsetter færre kommuner.

Mange kommuner har riktignok forsøkt å bøte på problemet gjennom interkommunalt samarbeid (IKS), noe som isolert sett kan fungere bra. Problemet med IKS er at en imidlertid ikke lenger kan holde den enkelte kommune ansvarlig gjennom demokratiske valg. Maktstrukturen blir så uoversiktlig at det er vanskelig å se hvem som egentlig har det demokratiske ansvaret. Også dette er ødeleggende for demokratiet i kommunenorge.

Bare færre og sterkere kommuner vil kunne sørge for et sterkt lokaldemokrati og mer kompetanse knyttet til hver enkelt kommune. Dette vil i tillegg effektivisere offentlig sektor. Tall fra SSB viser at en halvering av dagens antall kommuner vil medføre at samfunnet sparer ca. 2,7 milliarder kroner hvert enester år. Går man enda lenger, og reduserer antallet kommuner til 90, vil de årlige besparelsene ligge på ca. 4,1 milliarder.

Venstre mener Stortinget bør sette et måltall på hvor mange kommuner vi bør ha. Vi vil ikke sette et minstemål når det gjelder antall innbyggere pr. kommune, ettersom Norge er altfor geografisk og demografisk variert til at dette vil være forsvarlig.

Når Stortinget setter et mål om antall kommuner, skal kommunene selv få tegne de nye kommunegrensene. Med de rette incentivene vil dette kunne gå av seg selv. Og hvis hele reformen settes i fare fordi noen kommuner ikke vil være med, er det ikke urimelig å mene at vårt folkevalgte Storting, som har det grunnlovsmessige ansvaret for å styre de offentlige inntektene og tjenesteproduksjonen, skal kunne avgjøre hvordan Norge skal administreres. Dette vil ikke være “tvang” i Venstres øyne. Og det vil dessuten være en siste utvei, som benyttes dersom noen få kommuner stiller seg på bakbena i forhold til resten av landet.

I den nye kommunehverdagen vil kommunene få mye mer lokal frihet. Blant annet vil Venstre redusere øremerking av statlige overføringer til et minimum, og kreve at nye oppgaver alltid skal fullfinansieres gjennom økte overføringer fra staten. Venstre vil gi de nye kommunene større ansvar for lokalsykehus, folkehelse/forebygging, rehabilitering, rusomsorg, psykisk helse, kultur, miljø, kriminalomsorg, trygghet og beredskap. Venstre vil øke kommunenes del av den offentlige tjenesteproduksjonen fra 40 til 50 prosent. Først da får vi et velfungerende lokaldemokrati i et bærekraftig velferdssamfunn.

1. Venstre vil ha en gjennomgripende velferdsreform med mer lokal velferd i større og sterkere kommuner. Viktige deler av kampen mot fattigdom skjer best lokalt – der de lokale folkevalgte som vet best hvor skoen trykker, og hvilke tiltak som må settes i verk for å bekjempe fattigdom i det enkelte lokalsamfunn. Derfor må kommunene få mer makt og midler. En slik reform vil også effektivisere organiseringen av offentlig sektor, og også styrke det lokale demokratiet.

2. Venstre vil redusere skatten for personer med lave inntekter. Skattelette er et viktig velferdstiltak i seg selv. For Venstre er det et mål i seg selv at flere får bedre privatøkonomi og at færre blir avhengige av det offentlige.

3. Venstre vil redusere og på sikt fjerne formuesskatten. Vi vil først heve innslagspunktet, slik at små og mellomstore bedrifter får bedre vilkår. (Dette handler ikke om Stein Erik Hagen!) Slik sikres arbeidsplasser, samtidig som disse består både i gode og dårlige tider. Lav arbeidsledighet er helt avgjørende i kampen mot fattigdom – ikke bare for den enkelte arbeidstaker, men også i et større perspektiv ved at vekst fører til velferd, enten den forvaltes av det offentlige eller privatpersoner.

4. Venstre vil øke en rekke sosiale ytelser fra det offentlige. Pr. i dag er det mange som ikke får tilstrekkelig store ytelser, og som derfor sliter med å få endene til å møtes. For mange er det rett og slett ytelsesnivået fra det offentlige som er problemet – det strekker ikke til.

5. Venstre vil satse stort på rusomsorg. Rusavhengighet er en av de vanligste årsakene til fattigdom i dagens Norge. For mange er det altså ikke det offentliges ytelsesnivå som er problemet, men en avhengighet som gjør at pengene brukes på rusmidler. I så måte er det viktig å ha flere tanker i hodet samtidig. Av alle partiene på Stortinget prioriterer Venstre rusomsorgen desidert høyest, både pengemessig og i forhold til mangfoldighet i hjelpeapparatet slik at alle får hjelpen de trenger. Venstre går bl.a. til valg på å utvide akuttilbudet, innføre garanti på behandlingsplass innen 24 timer etter avrusning og styrke ettervernet. Dette vil være en stor sosialpolitisk satsning som gir mye mer til dem som trenger det mest.

6. Venstre vil satse på kultur. Et rikt liv handler om mye mer enn penger. Romertidens mantra om brød og sikrus tilsier at man ikke bare trenger “det daglige brød”, men også kulturell stimulans som beriker ens liv. Derfor er det viktig å sikre kulturtilbud for alle, uansett lommebokens størrelse. Et mangfoldig kulturliv forutsetter gode støtteordninger og spredt makt, slik at de besutningene som tas gir et best mulig kulturliv for den enkelte. På sistnevnte punkt skiller Venstre seg fra de rød-grønne.

7. Venstre er positive til innvandring. Innvandring er en ressurs som styrker Norge, både kulturelt og materielt. Dette vil gjøre seg gjeldende i økende grad fremover, ettersom vi opplever et stadig økende antall eldre som trenger pleie og omsorg. Innvandring er veldig viktig også for fattigdomsbekjempelse internasjonalt. Tall fra Verdensbanken viser at innvandrere som arbeider i industriland årlig sender over 600 milliarder kroner (!) til sine respektive opprinnelsesland. Det reelle tallet er sannsynligvis mye høyere. Men bare det offisielle tallet er dobbelt så høyt som den samlede bistanden fra alle verdens land og Verdensbankens utlån – til sammen. Dette er dessuten penger som ikke havner i feil hender, men alltid går direkte til mennesker som trenger dem.

8. Venstre vi øke bistanden. At noe av Norges bistand havner i feil hender kan ikke brukes som argument mot bistand som sådan. Derimot er dette et argument som sier at bistanden må gis på bedre grunnlag. Først da kan all den bistand som gis sørge for mat, medisiner, rent vann, skoler, infrastruktur osv.

9. Venstre vil styrke den internasjonale handelen. Mens venstresiden fokuserer ensidig på bistand, og høyresiden fokuserer ensidig på internasjonal handel, vil Venstre kombinere disse viktige virkemidlene for å bekjempe fattigdom internasjonalt. Et mer solidarisk internasjonalt handelsregime vil sørge for at fattige bønder og andre produsenter i fattige land kan selge sine varer på Vestens kjøpesterke markeder, og dermed oppleve varig vekst og veferd.

10. Venstre vil innføre borgerlønn. Venstre har en visjon om borgerlønn som garantert minsteinntekt for alle norske statsborgere over 18 år. Borgerlønnen bør være på 2G, og erstatte de aller fleste av de utbetalinger man i dag kan motta fra det offentlige. Slik spares store summer ved at man unngår unødvendig byråkrati, samtidig som fattigdom bekjempes i stor skala og incentivene for arbeid består.

—

Denne bloggposten er fjerde del i serien av 10 gode grunner til å stemme Venstre innen viktige politiske saksfelt. I morgen: Integrering. Stay tuned!

Les også:
Trygghet: 10 gode grunner til å stemme Venstre
Skole: 10 gode grunner til å stemme Venstre
Miljø: 10 gode grunner til å stemme Venstre

—

Oppdatering: Selv om Kristin Halvorsen etter mye om og men sa unnskyld til Norges fattige for regjeringens slette innsats på området, nekter Jens Stoltenberg å gjøre det samme. Det har blitt tusenvis av flere fattige i Norge etter at de rød-grønne tok over regjeringskontorene, dette til tross for stortingsflertall og hundrevis av milliarder kroner mer enn forrige regjering. Sorry seems to be the hardest word…

Det er imidlertid vanskelig – og ofte feil – å effektivisere det offentliges oppgaver; ingen ønsker f.eks. flere elever pr. lærer eller flere pasienter pr. sykepleier. Tvert om ønsker vi – og trenger – flere hoder og hender som sikrer velferden vår i møte med morgendagens utfordringer. Derfor må vi effektivisere det offentliges organisering. På denne bakgrunn er det urovekkende og underlig at mange motsetter seg kommunesammenslåing. Dette vil nemlig gi mange gevinster.

AP og FrP diskuterer velferd så flisene fyker, men de påpeker ikke at det er systemet som er problemet.

Dagens kommunekart ble i all hovedsak tegnet tidlig på 1960-tallet. Mye har endret seg siden den gang. Transport- og kommunikasjonsmulighetene er mye mer moderne, samtidig som dagens bo-, arbeidsmarked- og serviceområder ikke står i samsvar med den nåværende kommunestrukturen. Mange kommuner har dessuten store problemer med å ta helhetlige grep innen områder som næringsutvikling, arealdisponering, miljøpolitikk, helse og omsorg – for å nevne noe. I tillegg har små kommuner ofte store problemer med å trekke til seg tilstrekkelig med kvalifisert arbeidskraft.

Venstres velferdsreform gir mange gevinster. Kommunene blir i stand til å påta seg viktige velferdsoppgaver der folk bor, samtidig som effektiviseringen vil spare samfunnet for milliarder av kroner hvert eneste år (jf. tall fra SSB). Dette er penger som kan brukes på å forbedre velferden, f.eks. gjennom en styring av det eksisterende velferdstilbudet samt skattelette.

Demokratiet vil også styrkes med Venstres velferdsreform. Det lokale selvstyret svekkes når stadig flere offentlige oppgaver blir gjenstand for statlig overstyring. Dette er en uønsket og alvorlig utvikling. Behovet for ulike prioriteringer og lokale tilpasninger er stort. Dette kan en bare finne ut av i en demokratisk samtale i hvert enkelt lokalsamfunn. De beste avgjørelsene blir tatt der en vet hvor skoen trykker. Derfor må flere oppgaver flyttes ned til lokaldemokratiet sammen med mer makt og midler.

Venstre mener Stortinget som vårt øverste folkevalgte organ bør sette et måltall på hvor mange kommuner vi bør ha. Det bør ikke settes et minstemål på antall innbyggere pr. kommune, ettersom Norge er altfor geografisk og demografisk variert til at dette vil være forsvarlig.

Hensynet til demokratiet vil derfor bli ivaretatt i begge ender. Lokaldemokratiet vil bedres ved at makten flyttes nærmere borgerne, samtidig som kommunene selv skal få bestemme hvordan reformen skal gjennomføres i praksis. Med en god samfunnsdebatt og gode incentiver vil dette kunne gå av seg selv. Og hvis reformen settes i fare fordi et fåtall kommuner ikke vil være med, er det ikke urimelig å mene at vårt folkevalgte Storting – som har det grunnlovsmessig ansvaret for å styre de offentlige inntektene og den offentlige tjenesteproduksjonen – skal kunne avgjøre hvordan Norge administreres.

En ny kommunehverdag vil medføre mye mer lokal frihet. Blant annet vil Venstre redusere øremerking av statlige overføringer til et minimum, og kreve at nye oppgaver alltid skal fullfinansieres gjennom økte overføringer fra staten. Venstre vil gi de nye kommunene større ansvar for blant annet folkehelse, forebygging, lokalsykehus, rehabilitering, rusomsorg, psykisk helse, kultur, miljø, beredskap, trygghet og kriminalomsorg. Kommunenes andel av den offentlige tjenesteproduksjonen bør økes fra 40 til 50 prosent. Først da får vi et velfungerende lokaldemokrati og et bærekraftig velferdssamfunn.

Venstres velferdsreform vil føre til:
*Mer velferd samlet sett
*Mer velferd der folk bor
*Effektivisering, besparelser
*Et bedre demokrati

—

Oppdatering: Dagbladet presenterer Norsk Sykepleierforbunds rapport “Bemanning i kommunal pleie og omsorg”, som avdekker hvor mange pleietrengende det er pr. sykepleier.

Oppdatering: Samme avis skriver om ufaglærte i omsorgssektoren. Mange gode poenger.

]]> http://tredjevei.no/2009/08/13/mer-moderne-kommuner-mer-velferd/feed/ 12 http://tredjevei.no/2009/08/03/flytt-arbeidsplassene-til-kommunene/ http://tredjevei.no/2009/08/03/flytt-arbeidsplassene-til-kommunene/#comments Mon, 03 Aug 2009 08:12:24 +0000 Fabian http://tredjevei.no/?p=455 Ikke overraskende vil Senterpartiet sette et tak på antall statlige arbeidsplasser i Oslo. Ifølge SP bør det ikke være mer enn 40.000 statlige arbeidsplasser i hovedstaden. Selv synes jeg derimot det bør bli færre statlige arbeidsplasser samlet sett. Færre kommuner med flere oppgaver og mer midler gir mer velferd for pengene og et sterkere demokrati.

Offentlige arbeidsplasser trenger tilstrekkelig med kompetanse for å fungere til vårt felles beste. Nærhet til andre offentlige institusjoner er også en viktig faktor. Dette gjelder både den statlige og kommunale forvaltning. Med færre oppgaver til staten og tilsvarende flere oppgaver til kommunene, vil det bli forsvarlig – og tjenlig – å flytte flere oppgaver fra statlig til kommunalt plan, og dermed også ut i distriktene. Slik vil det kunne bygges opp kompetansemiljøer spredt rundt om i landet.

Det strukturkonservative Senterpartiet er desverre ikke med på denne tankegangen – til tross for at færre og sterkere kommuner gir desentralisering, kompetanse til kommunene, mer velferd for pengene og et langt bedre lokaldemokrati.

Dagens kommunekart ble i all hovedsak tegnet på 1960-tallet. Siden den gang har mulighetene innen transport og kommunikasjon endret seg dramatisk. Selv om de fleste er enige i at kommunene har for få oppgaver, ser vi samtidig at mange kommuner er for små til å sørge for lokale løsninger. Eksempelvis ser vi at regjeringens samhandlingsreform er for omfattende for mange mindre kommuner.

Tiden er moden for en kommunereform. For demokratiet og velferdens skyld.