1. Venstre er grunnleggende og gjennomgående liberale. For oss er ikke liberal et honnørord den ene dagen og et skjellsord den andre. Dette viste seg senest på gårsdagens partilederdebatt på NRK, da Lars Sponheim var den eneste partilederen som fremhevet viktigheten av et velfungerende asylinstitutt der alle mennesker med et reellt beskyttelsesbehov skal sikres en nødhavn gjennom en ærlig dør til verdens fredelige land. De andre partilederne var mest opptatt av å konkurrere om hvem som var “best” til å skape risiko for at asylretten innskrenkes. Venstre vil også styrke utlendingsmyndighetene for å sikre at asylinstituttet fungerer som forutsatt.

2. Venstre ønsker en liberal økonomi. Vi ser verdien av konkurranse og frihet for næringslivet. Vi vil derfor ha lavere skatt for næringslivet, noe som bør kompenseres ved at forurensning skatte- og avgiftsbelegges høyere. Det bør bli billigere å tjene samfunnet, og dyrere å skape problemer. Et fritt næringsliv med næringsnøytralitet forutsetter også at det offentlige unnlater å drive en aktiv næringspolitikk alá dagens regjering, der bedrifter som driver forsvarlig taper terreng i forhold til bedrifter som får statens velsignelse. Det er problematisk at staten er leverandør av lover og regler, samtidig som staten også er premissleverandør for øvrig og innehar et betydelig eierskap.

3. Venstre står for en aktiv sosialpolitikk. Liberalere kjemper for frihet. Vi mener det er naivt å fokusere ensidig på frie markeder (slik som høyrepopulistene) eller en stor og mektig stat (slik som sosialistene). Vi vil isteden kombinere en liberal økonomisk politikk med en aktiv sosialpolitikk. Istedenfor å nedprioritere det sosiale aspektet eller smøre velferdspengene tynt utover befolkningen, vil vi i god borgerlig ånd målrette midler direkte til dem som trenger det mest. Derfor vil vi gjennomføre en stor sosialpolitisk satsning på bl.a. psykisk helse og rusavhengighet.

4. Venstre står for en aktiv miljøpolitikk. Miljøet setter rammene for all utfoldelse. Venstre er liberale og vil (derfor) fremme frihet for alle. Miljøpolitikk står med andre ord i høysetet. Venstre var miljø-motoren i forrige regjering, som var den første regjeringen i norgeshistorien som sørget for at de norske klimagassutslippene ble redusert. De rød-grønne har desverre sørget for at denne utviklingen har snudd – de norske klimagassutslippene har økt kraftig med SV i miljøverndepartementet. Dette er én av mange gode grunner til at Venstre trengs i regjering. Vi er det eneste stortingspartiet som stiller ultimatum mot oljeaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen, og vil prioritere kollektivtrafikk med 40 milliarder mer enn regjeringen.

5. Venstre prioriterer personvern. Vi er skeptiske til den økende overvåkingen i samfunnet. Vi vil at det offentlige og andre aktører skal skaffe seg kontroll over registre og (annen) overvåking, og at denne virksomheten skal begrenses. Vi vil også at Norge skal nedlegge veto mot EUs datalagringsdirektiv. Store deler av overvåkingen i samfunnet er ikke hensiktsmessig – overvåkingen omgås av kriminelle, og skaper en falsk trygghet i tillegg til at personvernet brytes og borgerne fratas frihet.

6. Venstre vil skille stat og kirke. I et liberalt demokrati er det grunnleggende at staten er religionsnøytral. Det er noe galt med et samfunn der Trond Giske har vetorett på utnevnelse av ledere i religiøse trossamfunn. Venstres standpunkt i denne saken handler om religonsfrihet i dobbel forstand: Man skal ha frihet til å utøve sin religion på den måten man selv vil, og man skal ha frihet fra religion dersom man ønsker det.

7. Venstre vil at alle skal ha de samme rettighetene. Dette burde vært unøvedndig å nevne, men i dagens Norge er det desverre store partier som vil avskåre mennesker fra de samme rettighetene som andre. For liberalere er det helt grunnleggende at ingen forskjellsbehandles. Alle mennesker er ulike, men ingen har ulik verdi – enten man er gul, blå, grønn, homofil, heterofil eller trønder.

8. Venstre vil at Norge skal bli republikk. For liberalere er det ikke problemfritt at titler og livsstiler går i arv. Dette er noe man skal velge selv. Venstre vil derfor gi kongefamilien etternavn, stemmerett og muligheten til å bli president isteden.

9. Venstres liberale frihetstanke stanser ikke ved Svinesund. Derfor vil vi ha et mer rettferdig internasjonalt handelsregime og øke den norske bistanden, som også må gis på en bedre måte for ikke å havne i feil hender. Også innvandring er veldig viktig i kampen mot internasjonal fattigdom. Tall fra Verdensbanken viser at innvandrere som arbeider i industriland årlig sender over 600 milliarder kroner (!) til sine respektive opprinnelsesland. Det reelle tallet er sannsynligvis mye høyere, men bare det offisielle tallet er dobbelt så høyt som Verdensbankens utlån og den samlede bistanden fra alle verdens land – til sammen.

10. Venstre har et liberalt menneskesyn. Vi ser enkeltmennesker fremfor grupper. Mens gruppetenkning plasserer mennesker i bås og skaper et “oss og dem”-samfunn, er Venstres fokus på enkeltmennesket en erkjennelse av at alle er forskjellige uavhengig av mer eller mindre ytre kjennetegn. Det er stor forskjell på hver enkelt svenske, sveitser, somalier og sydenturist. Derfor har Venstre en åpen og tolerant holdning overfor andre mennesker, noe som skaper gjensidig respekt og bygger ned mellommenneskelige barrierer.

—

Denne bloggposten er sjette og siste del i serien av 10 gode grunner til å stemme Venstre innen viktige politiske saksfelt.

Les også:
Integrering: 10 gode grunner til å stemme Venstre
Fattigdom: 10 gode grunner til å stemme Venstre
Trygghet: 10 gode grunner til å stemme Venstre
Skole: 10 gode grunner til å stemme Venstre
Miljø: 10 gode grunner til å stemme Venstre

Rusavhengighet er et slikt problem. Mennesker som tigger til tross for rettigheter i velferdssamfunnet er som regel avhengige av narkotika. Selv om det stadig blir flere narkotikaavhengige, har det blitt færre behandlingsplasser denne regjeringsperioden. Rundt 4.500 mennesker står nå i behandlingskø. Det er tvingende nødvendig med strakstiltak. Blant annet bør det opprettes et tilstrekkelig stort akuttilbud og innføres garanti på behandlingsplass innen 24 timer etter akuttavrusning, slik som i Stockholm. Dette er en viktig sak for Venstre. En slik sosialpolitisk satsning vil også kunne redusere nyrekrutteringen ved at smuglere og selgere merker at det illegale narkotikamarkedet blir mindre lukrativt.

Sammenhengen mellom tigging og organisert kriminalitet fremtrer på forskjellige måter. I den forbindelse kunne vi nylig lese at Senterpartiet vil avslutte Schengen-avtalen og gjeninnføre passkontroll ved riksgrensen, etter sigende for å forhindre ”fri flyt av rumenere og andre kriminelle EU-borgere”.

Jeg kan vanskelig se at tiggingens underliggende problemer kan løses med stigmatiserende kollektivisme rettet mot land som ikke engang deltar i Schengen-samarbeidet. Jeg tror heller ikke det hjelper med en politisk rekkevidde som stopper ved Svinesund. Derimot har jeg stor tro på EUs politi- og strafferettssamarbeid, som bekjemper grenseoverskridende kriminalitet.

Det må også tas i betraktning at EUs fire friheter har sikret fred mellom europeiske land og løftet mange millioner mennesker ut av fattigdom, spesielt i Øst-Europa. Slikt blir det mindre tigging av. I så måte er Senterpartiets motstand mot dette internasjonale samarbeidet en ”ute av syne, ute av sinn”-politikk på lik linje med et eventuelt forbud mot tigging.

Forbudslinjen representeres først og fremst av FrP. KrF vurderer et forbud. Også sterke krefter i Høyre ønsker å børste støv av den gamle løsgjengerloven. Ifølge Erling Lae signaliserer opphevelsen av denne at Stortinget har ”gitt opp tiggerne”, samtidig som tigging ”opphøyes til en rettighet”.

Vi lever i et velferdssamfunn som aldri skal akseptere tigging som noen substitutt for mennesker som ikke nås av velferdsordningene. Samtidig lever vi også i et liberalt demokrati der ethvert menneske som befinner seg i en nødssituasjon skal ha rett til å be andre mennesker om ellers lovlig hjelp til livsopphold, uansett hvor nedverdigende det måtte være.

Et forbud mot tigging vil isteden påby en politikerdefinert verdighet som rammer mennesker som benytter seg av den metoden de selv anser som best for å skaffe seg hjelpen de trenger. Det offentliges oppgave i denne sammenheng bør imidlertid begrenses til å sørge for at behovet for slik hjelp er minst mulig. Forbudslinjen er lettvint og lite løsningsorientert – og bryter med grunnleggende liberale verdier.

Tigging som ordensproblem kan løses med mer ressurser til politiet, som gjennom de kommunale politivedtektene kan gis hjemmel til å slå ned på aggressiv tigging. Men tigging er mest av alt et sosialt problem, eller rettere sagt et uttrykk for forskjellige sosiale problemer. Disse vil kunne gå under jorden og vokse ved et eventuelt tiggeforbud. Mange narkotikaavhengige vil for eksempel måtte ty til tyveri eller la seg utnytte som prostituerte.

Det siste vi trenger er justispolitikk som stikker hodene våre i sanden. Isteden trenger vi åpenhet og sosialpolitikk som tar problemene ved roten.

—

Dette er et resirkulert innlegg som stod på trykk i Dagbladet tidligere denne måneden. Siden den gang har denne saken stadig blitt mer aktuell. I dagens Dagblad hadde politimesteren i Vestfold politidistrikt en kronikk der hun advarte mot et tiggeforbud, og listet opp konkrete tiltak mot organisert kriminalitet. Nå går også Kirkens Bymisjon mot tiggefirbud.

Det er for så vidt ikkje noko nytt at SV er motstandarar av NATO-operasjonen i Afghanistan, eller av noka anna form for internasjonalt engasjement for den saks skuld, og partiet skal ha ros for å stå på ei standhaftig fredsline. Men der stoppar også rosen.

Problemet til SV er at dei trur det vert fred i verda berre ein byggjer ned militæret og stoppar alle militære operasjonar. Det vert det ikkje.

Stridsvogner, jagarfly og maskingevær har aldri starta ein krig – dei er berre midla ein fører den med.  Skal ein hindre krig i verda, må ein fjerne årsakene til krig. Desse årsakene er mange, men dei viktigaste er som regel kamp om ressursar, ekstremisme og fråveret av ein internasjonal rettsorden. Og på desse områda tilbyr ikkje SV løysingar, berre konservatisme og nasjonalisme.

Dette gjeld for det første i spørsmålet om frihandel. Er det ein ting som beviseleg hindrar krig, er det større handelssamkvem mellom land. Ein går ikkje til krig mot naboen dersom dette tyder at ein ikkje får frukost på bordet dagen etterpå. Å vere sjølvforsynt som land er sjeldan særleg ressurseffektivt, men er til gjengjeld det beste kortet ein kan ha på handa dersom ein ynskjer å gå til krig. Diverre motarbeider SV alle forsøk på å skape meir frihandel, det vere seg gjennom EU eller WTO.

Og dette gjeld for det andre spørsmålet om internasjonalt samarbeid. Her har SV tradisjonelt vore den største bremseklossen i norsk politikk, til dels i skarp konkurranse med Senterpartiet. Partiet er for det første rabiate motstandarar av norsk medlemskap i EU – verdas til no største og mest effektive fredsprosjekt. Vidare motarbeider partiet FN sine forsøk på å skape ein viss form for internasjonal rettsorden. Afghanistan er eit godt døme på dette: FN sitt tryggingsråd har samrøystes vedteke å støtte opp om den pågåande krigen i Afghanistan, og oppmodar medlemslanda til å hjelpe til med styrkar og ressursar. Likevel nektar SV.

Samstundes har Afghanistan sitt demokratisk valde parlament bede NATO om å vere i landet for å trygge demokratiutvikling og menneskerettar. Likevel nektar SV. Og sist men ikkje minst: Internasjonale hjelpeorganisasjonar seier dei er heilt avhengige av den militære innsatsen i Afghanistan for å kunne ha von om å byggje opp landet. Likevel nektar SV.

Norske soldatar under arbeid i Afghanistan.

SV si line i forsvarspolitikken er ikkje berre naiv – den er også respektlaus. Respektlaus andsynes afganske jenter, som får kasta syre i andletet av Taliban-krigarar fordi dei vågar å gå på skulen. Respektlaus andsynes det afghanske folket, som gjennom demokratiske val har trygla oss om hjelp. Og sist men ikkje minst: Respektlaus andsynes unge norske soldatar, som har reist halvvegs rundt jordkloten og som set eigne liv i spel for å hjelpe eit undertrykka folk.

Men éin ting skal SV ha ros for: Når Noreg først er involvert i militære operasjonar kring i verda, er dei i det minste viljuge til å ta imot asylsøkjarar og flyktningar frå dei råka områda. Det er meir enn ein kan seie om regjeringspartnar Arbeidarpartiet.