Dagens kommunekart ble i all hovedsak tegnet tidlig på 1960-tallet. Siden den gang har mulighetene innen transport og kommunikasjon endret seg dramatisk. Kommunestrukturen står heller ikke i samsvar med dagens bo-, arbeidsmarked- og serviceområder. Samtidig har kravene som stilles til det offentlige tjenestetilbudet økt i takt med tilbudets omfang. Mange av dagens kommuner har store problemer med å ta helhetlige grep innen områder som næringsutvikling, miljøpolitikk, arealdisponering og ikke minst helse og omsorg – for å nevne noe. I tillegg har små kommuner ofte problemer med å trekke til seg tilstrekkelig med kvalifisert arbeidskraft.

Et illustrerende eksempel er regjeringens såkalte samhandlingsreform. Mens over halvparten av våre 430 kommuner har under 5.000 innbyggere, mener blant andre samfunnsøkonomiprofessor Jørn Rattstø ved NTNU at kommunene trenger minst 20.000 innbyggere for å kunne gjennomføre reformen. Tanken bak samhandlingsreformen er god, da flere vil få tilgang til helsetjenester der de bor. Men dersom denne positive utviklingen skal fortsette – og omfatte hele landet – må kommunekartet tegnes på nytt.

Det voksende gapet mellom den eksisterende kommunestrukturen og en dynamisk samfunnsutvikling er dessuten en viktig årsak til at det lokale selvstyret forvitrer og taper terreng i forhold til statlig overstyring. Dette er en uønsket og alvorlig utvikling. Behovet for lokale tilpasninger og ulike prioriteringer er stort. Dette kan en bare finne ut av i en demokratisk samtale i hvert enkelt lokalsamfunn. De beste avgjørelsene blir tatt der en vet hvor skoen trykker. Derfor må flere oppgaver flyttes ned til lokaldemokratiet sammen med mer makt og midler. Dette forutsetter færre kommuner.

Mange kommuner har riktignok forsøkt å bøte på problemet gjennom interkommunalt samarbeid (IKS), noe som isolert sett kan fungere bra. Problemet med IKS er at en imidlertid ikke lenger kan holde den enkelte kommune ansvarlig gjennom demokratiske valg. Maktstrukturen blir så uoversiktlig at det er vanskelig å se hvem som egentlig har det demokratiske ansvaret. Også dette er ødeleggende for demokratiet i kommunenorge.

Bare færre og sterkere kommuner vil kunne sørge for et sterkt lokaldemokrati og mer kompetanse knyttet til hver enkelt kommune. Dette vil i tillegg effektivisere offentlig sektor. Tall fra SSB viser at en halvering av dagens antall kommuner vil medføre at samfunnet sparer ca. 2,7 milliarder kroner hvert enester år. Går man enda lenger, og reduserer antallet kommuner til 90, vil de årlige besparelsene ligge på ca. 4,1 milliarder.

Venstre mener Stortinget bør sette et måltall på hvor mange kommuner vi bør ha. Vi vil ikke sette et minstemål når det gjelder antall innbyggere pr. kommune, ettersom Norge er altfor geografisk og demografisk variert til at dette vil være forsvarlig.

Når Stortinget setter et mål om antall kommuner, skal kommunene selv få tegne de nye kommunegrensene. Med de rette incentivene vil dette kunne gå av seg selv. Og hvis hele reformen settes i fare fordi noen kommuner ikke vil være med, er det ikke urimelig å mene at vårt folkevalgte Storting, som har det grunnlovsmessige ansvaret for å styre de offentlige inntektene og tjenesteproduksjonen, skal kunne avgjøre hvordan Norge skal administreres. Dette vil ikke være “tvang” i Venstres øyne. Og det vil dessuten være en siste utvei, som benyttes dersom noen få kommuner stiller seg på bakbena i forhold til resten av landet.

I den nye kommunehverdagen vil kommunene få mye mer lokal frihet. Blant annet vil Venstre redusere øremerking av statlige overføringer til et minimum, og kreve at nye oppgaver alltid skal fullfinansieres gjennom økte overføringer fra staten. Venstre vil gi de nye kommunene større ansvar for lokalsykehus, folkehelse/forebygging, rehabilitering, rusomsorg, psykisk helse, kultur, miljø, kriminalomsorg, trygghet og beredskap. Venstre vil øke kommunenes del av den offentlige tjenesteproduksjonen fra 40 til 50 prosent. Først da får vi et velfungerende lokaldemokrati i et bærekraftig velferdssamfunn.

Det er imidlertid vanskelig – og ofte feil – å effektivisere det offentliges oppgaver; ingen ønsker f.eks. flere elever pr. lærer eller flere pasienter pr. sykepleier. Tvert om ønsker vi – og trenger – flere hoder og hender som sikrer velferden vår i møte med morgendagens utfordringer. Derfor må vi effektivisere det offentliges organisering. På denne bakgrunn er det urovekkende og underlig at mange motsetter seg kommunesammenslåing. Dette vil nemlig gi mange gevinster.

AP og FrP diskuterer velferd så flisene fyker, men de påpeker ikke at det er systemet som er problemet.

Dagens kommunekart ble i all hovedsak tegnet tidlig på 1960-tallet. Mye har endret seg siden den gang. Transport- og kommunikasjonsmulighetene er mye mer moderne, samtidig som dagens bo-, arbeidsmarked- og serviceområder ikke står i samsvar med den nåværende kommunestrukturen. Mange kommuner har dessuten store problemer med å ta helhetlige grep innen områder som næringsutvikling, arealdisponering, miljøpolitikk, helse og omsorg – for å nevne noe. I tillegg har små kommuner ofte store problemer med å trekke til seg tilstrekkelig med kvalifisert arbeidskraft.

Venstres velferdsreform gir mange gevinster. Kommunene blir i stand til å påta seg viktige velferdsoppgaver der folk bor, samtidig som effektiviseringen vil spare samfunnet for milliarder av kroner hvert eneste år (jf. tall fra SSB). Dette er penger som kan brukes på å forbedre velferden, f.eks. gjennom en styring av det eksisterende velferdstilbudet samt skattelette.

Demokratiet vil også styrkes med Venstres velferdsreform. Det lokale selvstyret svekkes når stadig flere offentlige oppgaver blir gjenstand for statlig overstyring. Dette er en uønsket og alvorlig utvikling. Behovet for ulike prioriteringer og lokale tilpasninger er stort. Dette kan en bare finne ut av i en demokratisk samtale i hvert enkelt lokalsamfunn. De beste avgjørelsene blir tatt der en vet hvor skoen trykker. Derfor må flere oppgaver flyttes ned til lokaldemokratiet sammen med mer makt og midler.

Venstre mener Stortinget som vårt øverste folkevalgte organ bør sette et måltall på hvor mange kommuner vi bør ha. Det bør ikke settes et minstemål på antall innbyggere pr. kommune, ettersom Norge er altfor geografisk og demografisk variert til at dette vil være forsvarlig.

Hensynet til demokratiet vil derfor bli ivaretatt i begge ender. Lokaldemokratiet vil bedres ved at makten flyttes nærmere borgerne, samtidig som kommunene selv skal få bestemme hvordan reformen skal gjennomføres i praksis. Med en god samfunnsdebatt og gode incentiver vil dette kunne gå av seg selv. Og hvis reformen settes i fare fordi et fåtall kommuner ikke vil være med, er det ikke urimelig å mene at vårt folkevalgte Storting – som har det grunnlovsmessig ansvaret for å styre de offentlige inntektene og den offentlige tjenesteproduksjonen – skal kunne avgjøre hvordan Norge administreres.

En ny kommunehverdag vil medføre mye mer lokal frihet. Blant annet vil Venstre redusere øremerking av statlige overføringer til et minimum, og kreve at nye oppgaver alltid skal fullfinansieres gjennom økte overføringer fra staten. Venstre vil gi de nye kommunene større ansvar for blant annet folkehelse, forebygging, lokalsykehus, rehabilitering, rusomsorg, psykisk helse, kultur, miljø, beredskap, trygghet og kriminalomsorg. Kommunenes andel av den offentlige tjenesteproduksjonen bør økes fra 40 til 50 prosent. Først da får vi et velfungerende lokaldemokrati og et bærekraftig velferdssamfunn.

Venstres velferdsreform vil føre til:
*Mer velferd samlet sett
*Mer velferd der folk bor
*Effektivisering, besparelser
*Et bedre demokrati

—

Oppdatering: Dagbladet presenterer Norsk Sykepleierforbunds rapport “Bemanning i kommunal pleie og omsorg”, som avdekker hvor mange pleietrengende det er pr. sykepleier.

Oppdatering: Samme avis skriver om ufaglærte i omsorgssektoren. Mange gode poenger.

]]> http://tredjevei.no/2009/08/13/mer-moderne-kommuner-mer-velferd/feed/ 12 http://tredjevei.no/2009/08/03/flytt-arbeidsplassene-til-kommunene/ http://tredjevei.no/2009/08/03/flytt-arbeidsplassene-til-kommunene/#comments Mon, 03 Aug 2009 08:12:24 +0000 Fabian http://tredjevei.no/?p=455 Ikke overraskende vil Senterpartiet sette et tak på antall statlige arbeidsplasser i Oslo. Ifølge SP bør det ikke være mer enn 40.000 statlige arbeidsplasser i hovedstaden. Selv synes jeg derimot det bør bli færre statlige arbeidsplasser samlet sett. Færre kommuner med flere oppgaver og mer midler gir mer velferd for pengene og et sterkere demokrati.

Offentlige arbeidsplasser trenger tilstrekkelig med kompetanse for å fungere til vårt felles beste. Nærhet til andre offentlige institusjoner er også en viktig faktor. Dette gjelder både den statlige og kommunale forvaltning. Med færre oppgaver til staten og tilsvarende flere oppgaver til kommunene, vil det bli forsvarlig – og tjenlig – å flytte flere oppgaver fra statlig til kommunalt plan, og dermed også ut i distriktene. Slik vil det kunne bygges opp kompetansemiljøer spredt rundt om i landet.

Det strukturkonservative Senterpartiet er desverre ikke med på denne tankegangen – til tross for at færre og sterkere kommuner gir desentralisering, kompetanse til kommunene, mer velferd for pengene og et langt bedre lokaldemokrati.

Dagens kommunekart ble i all hovedsak tegnet på 1960-tallet. Siden den gang har mulighetene innen transport og kommunikasjon endret seg dramatisk. Selv om de fleste er enige i at kommunene har for få oppgaver, ser vi samtidig at mange kommuner er for små til å sørge for lokale løsninger. Eksempelvis ser vi at regjeringens samhandlingsreform er for omfattende for mange mindre kommuner.

Tiden er moden for en kommunereform. For demokratiet og velferdens skyld.

For små kommuner
Reformen er imidlertid halvhjertet, ettersom mange av landets kommuner ikke er i stand til å kunne gjennomføre den. Mens over halvparten av landets 430 kommuner har under 5.000 innbyggere, mener samfunnsøkonomiprofessor Jørn Rattstø (NTNU) at kommunene må ha minst 20.000 innbyggere for å kunne gjennomføre reformen. Den vil derfor bare bli delvis vellykket, med mindre kommuner slår seg sammen.

Ett av mange eksempler
Dette er ett av mange eksempler på at vi trenger større og sterkere kommuner for å få en mer effektiv offentlig sektor, med bedre velferdstilbud i nærmiljøene og et bedre lokaldemokrati. Fra før ser vi at offentlig sektor vanskelig kan effektivisere sine oppgaver. Vi vil vel nødig at lærerne skal undervise flere elever, eller at sykepleierne skal gi stell og pleie til flere pasienter av gangen.

Mer velferd for pengene
Tvert imot vil vi ha det motsatt. Og ikke nok med det: flere flinke folk i offentlig sektor må kunne kombineres med lønnsvekst, eldrebølge og et skattenivå som gir god privatøkonomi og gjør at færrest mulig blir avhengige av hjelp fra det offentlige. Derfor må offentlig sektor bli mer effektiv i organsieringen.

Demokrati og distriktspolitikk
Flere oppgaver og mer penger til kommunene vil dessuten skape større kompetansemiljøer i kommunene enn tilfellet ville vært i flere småkommuner. Dagens kommunekart er i all hovedsak tegnet på 1960-tallet, da vi hadde en helt annen hverdag hva gjelder samferdsel og kommunikasjon med kommunen. Mer ansvar på lokalt plan gir også et bedre lokaldemokrati.

En helhjertet reform
Venstre går til valg på en velferdsreform som tar regjeringens helsereform et stort skritt videre. Det handler ikke bare om gode tanker, men også om gjennomføringsevne. Hanssen fortjener ros for at han snapper opp ballen der helsevesenet er på defensiven. Men for å kunne kontre, score og vinne kampen må vi få med oss hele det norske helselaget, og ikke bare dagens storkommuner.

—
Oppdatering: Vi opplever en stor økning i helsekøene. En helhjertet helsereform, der også private aktører får bidra, er nødvendig for å bekjempe disse køene.