Stoltenberg I-regjeringen er den minst populære. Sistnevnte regjering, kun bestående av AP, gikk av i 2001 med en oppslutning på 24,3 %. Dette er svært svakt, selv i forhold til Thorbjørn Jaglands 36,9-garanti. I lys av dette er det liten tvil om at AP alene har vært det minst populære regjeringspartiet i den minst populære regjeringen.

Bondevik II-regjeringen mistet også oppslutning – naturlig nok. Alle regjeringer opplever regjeringsslitasje. 26,8 % etter endt stortingsvalg i 2005 var ingen seier for Høyre eller KrF. Det er imidlertid verdt å merke seg at Venstre vokste i regjering. Dette er veldig uvanlig. Velgerne var tydeligvis fornøyde med den innsatsen som ble gjort fra Venstres side. Mange mener at Venstre vokste på taktiske stemmer, men Venstre har ikke blitt mindre i etterkant. Snarere tvert imot – Venstre har vokst videre etter at de rød-grønne tok over.

De rød-grønne har slått ny norgesrekord i løftebrudd og pengebruk – samtidig. De har også sørget for ny rekord i utdeling av oljelisenser, og sørget for at de norske klimagassutslippene har økt kraftig. Venstre var på sin side Bondevik II-regjeringens miljø-motor, og sørget for mye mindre olje samt 16 ganger så mange vindmøller som de rød-grønne. Det var ikke tilfeldig at Bondevik II-regjeringen var den første regjering i norgeshistorien som sørget for at de norske klimagassutslippene ble redusert. Dette er fakta som står for seg selv, og som de rød-grønne ikke kan løpe fra, uansett hvor gode de er på selvskryt.

Vi trenger en ny regjering. Vi trenger en borgerlig regjering som ivaretar hensynet til miljøet, dyrene, fattigdommen og næringslivet. Derfor trenger vi en borgerlig regjering uten FrP, men med et sterkt Venstre.

Med ein mogleg norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegg tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgaranes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenka på det grovaste.

Datalagringsdirektivet vart vedteke av EU 15.mars 2006, men framleis har den norske regjeringa ikkje offisielt teke stilling til om direktivet skal gjerast til norsk lov eller ikkje. Gjennom EØS-avtalen har Noreg ein reservasjonsrett. Han har aldri før blitt brukt, men så har ein heller aldri stått andsynes eit direktiv som representerer eit så stort trugsmål mot demokratiets grunnleggjande verdiar som det datalagringsdirektivet gjer.

Vi som publiserer dette innlegget krev at regjeringa seier ifrå no før valet om dei vil gjere datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikkje. Å ikkje ta stilling, slik regjeringa har gjort i over tre år, er det same som stillteiande aksept.

Regjeringa må ta stilling no – sei nei til datalagringsdirektivet!

Desse støttar saka og har publisert eit liknande innlegg på sin blogg:

Lars-Henrik Paarup Michelsen, Hordaland Venstres 2.kandidat
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Bloggar Knut Johannessen
Virrvarr; Bloggar Ida Jackson
Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren
Even Sandvold Roland, evensr/#drittunge
Torstein Dahle, Partileiar Raudt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt, leiar Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleiar Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik

Jon Lien, master på Politisk Økonomi
Svein Ølnes, It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen, Statistiker – valgprognose

Erlend Sand, leiar i Europeisk Ungdom

Tredjevei.no, Unge Venstres valkampanje ‘09

Du kan vere med ved å bruke denne teksten eller ein variant av han på di eiga nettside. Du kan òg støtte saka ved å spreie bodskapen på twitter, facebook, origo eller andre nettstader du ser på som relevante. Snakk med folk du møter på jobben, heime, på kafe og i ferien. Du bør òg signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens e-postkampanje. Dersom du vil lære meir kan du starte med EMK artikkel 8 og reservasjonsrett EØS . “Regjeringa må ta stilling no – sei nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. Kort fortalt betyr det at du fritt kan bruke denne teksten så lenge du brukar same lisens sjølv og lenker tilbake til oss.

Onsdag 8. juli kunne ein lese på VG Nett at Martin Henriksen, leiar i AUF, meiner at eit oljefritt Lofoten og Vesterålen er “en av de aller viktigste miljøsakene de neste årene”. Henriksen har heilt rett. Og nettopp difor bør han velje Den tredjve vegen til hausten.

Arbeidarpartiet vel i sitt stortingsprogram å ikkje ta stilling til eventuell oljeboring utanfor Lofoten og Vesterålen. Framstegspartiet på si side kan knappast vente med å setje borekronene ned i sokkelen under eit av vårt mest sårbare havområde. Som vanleg har Ap og Frp meir til felles enn dei likar å innrømme: Begge parti høyrer meir på høvesvis LO og ingenting enn på miljøforskararar, og prioriterer petroleumsindustri framfor miljø og klima. Trass i likskapane held likevel AUF-ungdomen fram med å hamre laus på sin favorittmotstandar – Framstegspartiet. Det må ein sjølvsagt ha forståing for. Det vil alltid vere enklare å kritisere eit ekstremparti som ikkje kjem i regjering, enn å angripe reelle og alternative politiske løysingar frå Venstre og dei to andre borgarlege partia.

I følgje VG Nett-artikkelen vil eit oljefritt lofoten vere “[e]t av de viktigste kravene fra AUF om en ny rødgrønn regjering dannes etter valget”. For dei av oss med eit minne som går lenger enn tre månadar tilbake, var dette også eit av AUF sine viktigaste krav då Ap skulle vedta sitt nye program på årets landsmøte. AUF tapte kampen så det song i veggane i Folkets Hus. Å tru at dei kjem til å vinne kampen ved eventuelle regjeringsdrøftingar er diverre inkje anna enn naivt.

Det er for så vidt oppløftande at AUF har byrja å verte opptekne av miljø, det er berre synd at dei samstundes oppmodar medlemmane sine til å røyste Arbeidarpartiet.

Også i dette spørsmålet er Venstre den tredje vegen i norsk politikk. Venstre vel å prioritere fisk framfor olje, og miljøomsyn framfor omsynet til LO. Difor seier vi eit klart nei til å sitje i ei regjering som opnar for petroleumsverksemd utanfor Lofoten og Vesterålen. Unge Venstre kjempa miljøkampen under Venstres landsmøte i Stavanger, og vann heldigvis fram. Det vil vi også gjere i eventuelle regjeringsdrøftingar.

Om miljø er viktig for AUF og Martin Henriksen bør dei slutte seg til Unge Venstre i kampen for eit miljøvenleg og liberalt sentrumsalternativ.

Verdensbildet mitt stopper ikke ved Svinesund. Derfor vil jeg ha en ærlig dør til Norge, slik at vi kan bidra til at mennesker som virkelig trenger hjelp får denne hjelpen, og dermed muligheten til å skaffe seg et bedre liv for seg og sine.

Asylinstituttet følger av FNs flyktningskonvensjon av 1949, da FN nylig var opprettet for å sikre verdensfreden, med arbeiderpartimannen Trygve Lie som første generalsekretær. Våre egne jøder, motstandsmenn og andre som måtte flykte fra nazistenes herjinger var fortsatt friskt i minne. Har vi glemt dem, nå som vi drøyt 60 år senere lever i fred og fordragelighet?

FrP vil stenge ute 90 % av alle asylsøkere. Asylinstituttets intensjon er imidlertid å gi en nødhavn til alle som trenger det, uansett antall. FrPs prosentsats vil derfor være et brudd med våre folkerettslige forpliktelser. Den er dessuten både inhuman og historieløs.

Da USA m.fl. invaderte Irak i 2003, var FrP ivrige tilhengere. De er fortsatt forkjempere for krigen. Irakere utgjør den største andelen av asylsøkere til Norge. Likevel vil altså FrP stenge grensene og holde dem utenfor. Det henger ikke på greip. Det er inkonsekventhet av verste sort. FrP minner meg om et ansvarsløst barn som roter på rommet sitt uten å rydde opp.

Men vi snakker altså ikke om rotete rom. Vi snakker om menneskeliv. Likevel er det mange her hjemme som skriker ”hjelp, utlendingene kommer!” – uten å ta til etterretning at dårlig stemning og steile fronter bare skader integreringen. I den forbindelse vil jeg sitere Tove Nilsen: ”Jeg fatter ikke at noen kan sitte i dette rike, spredt befolkede landet og uten skam si at vi må ta inn færre asylsøkere”.

Foruten FrP er også Arbeiderpartiet krasse i språkbruken. Regjeringen har også strammet inn asylpolitikken, noe som blant annet har medført at mange mindreårige asylsøkere må reise tilbake til opprinnelseslandene sine så snart de fyller 18 år – akkurat som om disse skulle være en trussel for integreringen i Norge. Tenk om det var du som måtte reise fra venner og klassekamerater på attenårsdagen din – tilbake til et land med utrygge forhold, helt uten noe sosialt miljø eller muligheter.

Igjen viser Venstre seg som den tredje vei mellom sosialistene og høyrepopulistene.